Et lite eventyr om det franske helsevesenet

Ida har vært syk de siste dagene og i går kveld ble hun så dårlig at hun måtte på legevakten og det skulle vise seg å bli litt av et eventyr. Vi begynte ferden med å dra til det nærmeste sykehuset vi fant på kartet som bare lå 400m unna. Da vi kom fram dit var alle dører stengt, men vi ble sluppet inn av en vakt som fant en lege til oss. Det viste seg å være et slags eldre-sykehus og legen der kunne bare ta en rask sjekk for å forsikre seg om at det ikke var et nødstilfelle. Det var det ikke og hun var veldig snill og fortalte oss at vi måtte ringe et nummer for å få en lege hjem på døra, som tydeligvis er den vanlige prosedyren her. Hun ville ringe for oss og snakket først lenge på telefonen på fransk, så fikk jeg røret med beskjed om å gi forskjellige opplysninger. Alt gikk bra helt til de måtte ha det franske hjemmenummeret vårt, som vi selvsagt ikke hadde tatt oss bryet med å lære utenat. Så da var det bare å dra hjem igjen og prøve på nytt.

Vel hjemme ringte jeg opp igjen nummeret og fikk en dame som ikke kunne engelsk. Jeg klarte å få fram at vi trengte en lege og det så ut som det skulle gå bra, men når jeg var midt i opplesningen av hjemmenummeret ble linjen kuttet. Så da var det bare å ringe på nytt og da fikk jeg heldigvis noen som kunne litt engelsk og en halvtime senere var legen på døra. Han gjorde forskjellige undersøkelser, men fant ikke ut hva som var gale og ringte derfor etter en ambulanse som skulle ta oss med til et engelsktalende sykehus.

Etter å ha ventet enda en halvtime kom det to menn på døren som gikk rett inn i stua vår og satte seg ned. De fikk se papirene legen la igjen og de fikk både pass og forsikringskort, men fortsatt var det noe galt. Den ene måtte ringe noen om noe og de begynte å småprate med oss om det var sant at det var 6 måneder med sol og 6 måneder uten sol i Norge. Vi derimot begynte å bli litt frustrete og skjønte ikke hvorfor de ikke bare kunne ta oss med til sykehuset.

Til slutt fikk de kontakt med noen på telefonen og vi kunne dra. Når vi kom fram til det engelsktalende sykehuset viste det seg at det ikke var så mange av de som faktisk kunne engelsk.De var heller ikke så ivrige på å gi oss informasjon heller. Vi måtte vente en stund før vi fikk hjelp, jeg tror de måtte sjekke forsikringen, men tilslutt ble Ida tatt med inn på et rom. Silje og jeg satt og ventet utenfor mens Ida skulle undersøkes og vi ble etterhvert akkompagnert av en fyllik. Han var sint for noe og sa tydligvis noe stygt til oss for den ene sykepleieren kjeftet på ham og litt senere kom det en securitas.

Etter enda mer venting ble vi sendt videre for å ta røntgen hos en ganske utrivelig mann. Når vi var ferdig der var det tilbake til venterommet og vente litt til, både trøtte og overtrøtte. De fant endelig ut at hun hadde fått leverinfeksjon og hun måtte bli på sykehuset i ukjent mange dager. Silje og jeg dro hjem for å få oss en lang natts søvn. Alt i alt har vi har i det minste lært hvordan vi skal få tak i lege, at det er lurt å kunne det franske hjemmenummeret sitt og at man for all del ikke burde bli syk i Frankrike.